Da vi var i Venezia besøkte vi utstillingen Maurizio Donzelli - Metamorforsi på Palazzo Fortuny. Det var dessverre ikke lov til å ta bilder inne på utstillingen, så jeg får heller legge ut noen få bilder jeg fant på nett. Kvaliteten på disse er ikke de beste, men det får gå.
Uansett, utstillingen besto av vever, maleri, skulpturer og speil hengt opp på palassets slitne, gråe murvegger. Enkle geometriske former satt opp mot et spill av lys og farger. Fargene, i duse og varme toner, ble tatt igjen i de grårosa murene i rommet, mens solskinnet utenfra trengte seg igjennom de store vinduene og kastet seg over de ulike kunstverkene. Slik spilte lyset selv en viktig del av utstillingen. Videre hang store speil med innebygde fargeelementer på veggene og reflekterte et lys av farger som løp utover gulvet. Vi var der på formiddagen, men jeg kan tenke meg at utstillingen vil se annerledes ut om ettermiddagen og kvelden, ettersom lyset utenfra endrer seg. Det hele var veldig vakkert, stille og poetisk på et sett. Kjæresten derimot var ikke like begeistret. Det er kanskje ikke den type kunst som faller i smak hos alle.
Maurizio Donzelli er en italiensk kunstner fra Brescia, og etter å ha lest litt om ham på internett, har jeg lært at han er en kunstner som reflekterer mye rundt persepsjonen av kunst gjennom sine arbeider. Han er interessert i den tekniske utførelsen av et kunstverk og kombinerer dette med kunstnerisk refleksjon og filosofiske spørsmål rundt immateralitet og bildets forbigåenhet. Utstillingen viser godt dette. For eksempel er lyset, som jo er noe immaterielt, gitt en sentral rolle i hans kunst. Han viser oss hvordan nettopp endringer i lyset påvirker vårt inntrykk av selve de materielle objektene i utstillingen. Som jeg nevnte over, vil utstillingen aldri se lik ut, ettersom lyset utenfra konstant vil endres. Det vil være en helt annen opplevelse å se denne utstillingen på morgenen enn på kvelden. Slik viser han oss bildets forbigåenhet. Det vi ser varer bare noen sekunder før faktorer utenfra vil påvirke scenen vi har foran oss og endre den. Dette er noe av det samme som Claude Monet og impresjonistene var opptatt av. Gjennom sine malerier ønsket de også å vise hvordan lyset alltid vil endre et motiv slik at det aldri ser likt ut.
Donzelli viser også dette gjennom benyttelsen av speilet. Refleksjonen speilet kaster ut vil aldri være det samme. Et speilbilde vil jo alltid avhenges av hvilke objekter som fanges opp av speilet. Igjen har vi denne konstante endringen av motivet. Bildet er noe forbigående. Videre er han også opptatt av den uungåelige rollen betrakteren har i definisjonen av et kunstverk. Oppfatningen av et kunstverk vil heller aldri være den samme fordi den alltid avhenger av øynene som betrakter. Dette kom tydelig fram når jeg og kjæresten min var på utstillingen. Det vi fysisk så var det samme, men tolkningen av denne virkeligheten var helt ulik. Der jeg så vakre farger, former og lys, så kjæresten merkelige gjenstander som ikke ga noen mening for ham i det hele tatt.
Alt i alt en spennende utstilling altså, estetisk og filosofisk som på samme tid. Jeg ble veldig fascinert av den og kommer til å følge med på denne kunstneren fra nå av. Absolutt verdt et besøk om noen har planlagt en tur til Venezia i nærmeste fremtid. Utstillingen varer frem til 19. november.
When we were in Venice, we visited the exhibition Maurizio Donzelli - Metamorforsi at the Palazzo Fortuny. Donzelli is an Italian artist from Brescia who is famous for his poetic work. In Metamorforsi geometric shapes are set up against a play of light and colour, and the exhibition shows how the artist discusses philosophical questions, like immateriality and the fleeting nature of an image, in his art. He is also interested in how the definition of an artwork will always depend on its observer. The use of light and the reflection of the mirror are central aspects to his art. In the exhibition the light shining through the windows played a part of the show itself. I can imagine the exhibition looks different in the morning than in the evening, depending on the light coming in from outside. Further on, mirrors with colour elements inside were reflecting a colour of light running over the floor. Donzelli sees the mirror as a lense of observation, whose reflection will always change, depending on the objects caught in the mirror. Our perception of the mirror's reflection will therefore also change, since we never see the same scene in the mirror. In the same way, the perception of Donzelli's artwork is something fleeting and constantly changing, as it depends on external factors like light and the eyes of the observer. For instance, when we went to see the exhibition I liked it a lot, but my boyfriend didn't enjoy it at all. Physically we saw the same thing, but our interpretation of what we saw was completely different. I saw beauitul shapes, coulours and light, while my boyfriend saw strange objects that didn't make any sense to him. If you think about it, it is interesting how different our perception of, not just art really, but the world itself can be. What is beautiful to you might not be beautiful to me and vica versa.
images from google
